Hjalmar Johansen Statue

Beskrivelse

Hjalmar Johansen Statue laget til Hjalmarljosjen for årets spiller i Odds fotballklubb.

Fredrik Hjalmar Johansen (født 15. mai 1867, død 3. januar 1913) var en norsk offiser og polarfarer som deltok blant annet i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon 1893–1896 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910–1912. Johansen var også både norgesmester og verdensmester i turn.

1867–1893: Søkende år

Hjalmar Johansen var sønn av bonden og justisvaktmesteren Jens Johansen (1838–1888) og Maren Pedersen (1838–1907) og var nest eldste barn i en søskenfolk på fem. Foreldrene kom opprinnelig fra Hedmark, faren var fra Løten og moren fra Stange, men de bosatte seg i Skien etter at de giftet seg i 1862. I 1885 var Hjalmar med å stifte Idrætsforeningen Odd, der han utmerket seg som en god skiløper og turner. Samme år var Hjalmar med i Norgesmesterskapet for turn som foregikk i byen Fredrikshald (Halden), der han ble norgesmester i turn. Tre år senere, i 1889, var han med det norske landslaget i turn til verdensutstillingen i Paris, der han ble verdensmester.

Jens Johansen var opptatt av at hans eldste sønn Hjalmar skulle få en god artium og avså mye av sine penger og krefter for å hjelpe sønnen så godt han kunne. Hjalmar oppnådde en middels god artium, i en tid da det var ca. 200 til 300 som tok den, og det var ikke mange bondesønner som hadde klart å oppnå en så bra artium på den tiden. Etter artium dro Hjalmar til hovedstaden Christiania, der han tok forberedende prøver (kalt Anden Examen) i gresk, latin, filosofi, historie, tysk og zoologi. På disse prøvene fikk han også middels gode karakter. Faren ville at sønnen skulle begynne på Krigsskolen i Oslo, som førte til en sikker karriere og godt lønnet arbeid. Hjalmar trosset farens ønske og valgte heller å studere jus.

Da Hjalmar Johansen var 21 år og hadde studert jus i ca. ett år, døde faren plutselig og Hjalmar måtte brått slutte med studiene og ta seg en jobb i Skien. Der fikk han en jobb som lignet på den justisvaktmesterstillingen faren hadde, og Hjalmar sto i den mellom 1889 og 1891. Deretter dro han tilbake til Christiania for å begynne på Krigsskolen. Etter ett år fikk han status som vernepliktig sekondløytnant i Forsvaret, som var en ulønnet stilling. Hjalmar var da 25 år gammel, forelsket i ungdomsvenninnen Hilda og hadde ingen særlig utdannelse som ga noen jobb. Han var derfor på leting etter en jobb.

I 1893 søkte Hjalmar seg til å bli en av dem som skulle være med i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon. Han var da arbeidsledig og i en dyp livskrise. Han fikk ingen tilbakemelding på sin søknad og oppsøkte til slutt Fridtjof Nansen personlig. Etter mye om og men ble Hjalmar Johansen ansatt som fyrbøter på skipet, mye takket været sin god helse og fysikk. Underveis fikk han flere andre jobber: Han var fyrbøter på skipet helt til Fram frøs fast i isen i slutten av 1893, og deretter var han assistent for Sigurd Scott Hansen, som drev med meteorologiske studier under ekspedisjonen.

I november 1894 ble Hjalmar tilbudt jobb som medfølgeren til Nansen på en ekspedisjon til Nordpolen, og han takket ja. Nordpol-ekspedisjon varte fra mars 1895 til august 1896, samtidig som Fram-ekspedisjonen fortsatte på egen hånd. De nådde 86° 14′ N 7. april, som på den tiden var lenger nord enn noe menneske hadde vært tidligere. Reisen hjemover fra 86° 14′ N er kanskje mer berømt enn selve 86° 14′. Den varte nesten ett og et halvt år, der Nansen og Johansen måte overvintre på Frans Josef Land vinteren 1895–96. Ved nyttår sa Nansen de berømte ordene om å leve i dus. Den danske Klaus Rifbjerg spekulerer i romanen Nansen og Johansen fra 2002 på om dette forholdet også var seksuelt. Denne boken fikk for øvrig dårlig mottagelse blant norske kritikere.^[1]

Etter Framekspedisjon ble Johansen forfremmet til kaptein i Forsvaret 1899. Som kaptein praktiserte han mellom 1899 og 1907 i Tromsø. Selv om Johansen hadde fast jobb og en god stilling, hadde han fremdeles noen problemer. De økonomiske problemene han fortsatt slet med, vokste hele tiden pga. hans trang til å være fin. Han var på dette tidspunktet gift med Hilda, og de hadde fire barn: Trygve, Hjalmar jr., Marit og Per, som var født mellom 1898 og 1902. Men etter 1904 flyttet de tilbake til Skien mens Hjalmar fortsatt var i Tromsø, og savnet av dem var stort. Han savnet også det polare miljøet. Senere skilte Hilda seg fra Hjalmar, under tvang fra blant andre hennes dypt religiøse far. Senere sa Johansen opp jobben som kaptein i Tromsø, siden han ikke fikk stilling lenger sør på grunn av misunnelse fra andre offiserer. Summen av alle disse omstendighetene drev ham til alkoholisme. Han skrev ofte til Nansen og ba om penger til å slette gjeld som han hadde pådratt seg, og senere om hjelp til å komme med på andre ekspedisjoner. Mye takket være Nansen fikk Johansen jobb under fire Svalbard-ekspedisjoner i perioden 1907–1909 under ledelse av William S. Bruce (1907), Theodor Lerner (1907–1908), Adolf Hoel (1908) og Gunnar Isachsen (1909).